Loveable, Honest or just plain Bitchy?

Når du møter nye mennesker, hvordan skal du egentlig forholde deg til dem? Jeg vet standardsvaret, du trenger ikke fortelle meg at du vil at jeg skal være "meg selv."

"Meg selv" eksisterer ikke. "Meg selv" er bare ord Dr. Phil bruker litt for mange ganger i løpet av en time. "Meg selv" er en falsk illusjon om at en person oppfører seg likt uavhengig av hvem han eller hun er i selskap med. Og ikke kom her å prøv å si at du oppfører deg likt ovenfor besteforeldrene dine, bestevennen og kjæresten din. For det tror jeg ikke noe på. Så når du begynner med helt nye mennesker. En helt ny sirkel av underlige skapninger. Hva gjør du da?

Jeg har akkurat begynt på videregående. Eller akkurat og akkurat. Er vel snart et halvt år inn i helvete. Lambertseter videregående skole. Her skal jeg tilbringe 30 timer i uka, i tre år. Klassen min er supertøff den. Vi bråker aldri. Vi elsker idrettselevene. Vi gjør alltid det vi skal i timene. Vi er alle rolige oppegående mennesker som kommer overens med hverandre. Kanskje?

Men okei. Det var jo sånn at jeg skulle holde meg til temaet i dag. Tror jeg? Ja! Sånn var det. I klassen min er vi 32 stykker. 32 individer. Uten meg er vi 31. 31 ukjente individer for mitt vedkommende. Kjente vel to eller tre fra før. Men ikke godt nok. Det har uansett ikke noe med dette å gjøre. I klasserommet er alle forskjellige. Du har de kule, de snille, de pene, de smarte, de som vil være smarte og de som ikke vil være smarte, de søte og sist men ikke minst de som bare er ukule. Syns du jeg var teit nå. Jeg ga inntrykk av at alle bare har et adjektiv som beskriver dem, som helhet, som person, som individ. Og det er jo ikke lov. Fordi alle er jo bare seg selv. De er spesielle alle som en, og det er ingen i hele klassen som gjør noe for å virke på en spesiell måte.

Tulla! Døøh lixm. Det hadde du ikke skjønt. Saken er nemlig sånn at når du kommer inn i klasserommet, eller du møter en klassevenn eller venninne på t-banen, så drar du rask en sekk over hodet. En ny sekk. Ikke den sekken du hadde over hodet når du sa hadet til pappa, og tok matpakka di fra moren din, og fikk et kyss på kinnet. En splitter ny sekk. Men hvilken er det lurest å velge? Den rosa, den gule eller den som er prikkete grønn og lilla? La oss ta en nærmere titt. Og bare så dere vet det så har det seg sånn at jeg tror at det bare finnes tre måter å oppføre seg på. Så trenger dere ikke stille dumme spørsmål.

Den Rosa:
La oss si at du velger den rosa sekken. Den virker alltid lurest til å begynne med, og den ender alltid opp som den det er vanskeligst å ikke klippe i stykker. Den rosa. Rosa er vel kjærlighetens farge. Vel, kanskje det er rød, men det er ikke poenget. Ikke så veldig i hvert fall. Du velger å være den alle vil du skal være. Du velger å prøve å få alle til å like deg. Når guttene kommer bort til deg myker du ned hele deg, legger ann et flørtene smil, kaster på håret, og angrer på at det ikke er blondt. Du lurer på om de liker parfymen din, og om skjørtet ditt er kort nok. (jeg velger å se dette fra jentenes side, siden jeg da faktisk er ganske jentete) Når du sitter sammen med venninnene dine, slenger du mest mulig med leppa, prøver å huske alt sladderen du hørte i går, og hever deg selv høyest i klubben. Og når læreren er tilstedet, må du blande smart og skoleflink, med bråkete, småfrekk og revolusjonær, og håpe at du slipper unna nok en time i helvete.

Den Gule:
Kanskje du skal ta på deg den gule sekken. Da kommer jo alle til å godta deg. Den gule står nemlig for ærlighet, for å si det du mener, for å takle alt, og for å fortelle alt så du slipper misforståelser. Ja, hvem sier jo ikke at alt ligger i å være ærlig. Du forteller guttene i klassen at de er barnslige, og at du egentlig ikke har så mye til overs for dem med mindre de vokser opp. Nå må de jo like deg. Du kjenner bare all kjærligheten renne gjennom deg. Jentene forteller du alt. Og når jeg sier alt så mener jeg alt. Men det hadde du kanskje skjønt allerede. Du forteller dem hva dere sa når dere baksnakket dem forrige tirsdag. Du sier at du egentlig ikke liker dem heller, fordi de er ikke sånn som du trodde. Ja nå er du den mest populære i klassen. Gratulerer!

Den med grønne og lilla prikker:
Skjønner du hva jeg prøver å forklare nå eller? Ja hvis du i det hele tatt har lest overskriften så skjønner du kanskje at jeg er på den siste delen. Har du vært oppe å sjekka tittelen nå. Hah! Visste jeg det ikke. Joda, jeg snakker om plain bitchy. Eller da teit kjerring hvis vi skal oversette det til norsk. Det er den sekken du drar over hodet når du egentlig bare liker halvparten av klassen din, akter å la den andre halvparten vite det, og driter i ditt eget rykte. Det er da alle åpenlyst ikke liker deg det.

Sånn ja, føler du at alt er mye klarere nå? Kanskje du skjønner at å dra de ti sekkene som innebærer "deg selv" over hodet samtidig, ja at det er superlurt. Nei jeg tror at du plutselig skjønner at den rosa sekken er den beste. Den var jo den alle likte så godt. Eller den gule? Da var det jo alle elsket deg. Å velge er så lett atte! Det er bare å juge så det renner av deg det. . .