Ja, nå forventer du vel at jeg skal legge ut i det vide og det brede om kjærlighet og sorgen som følger dette teamet. Joda det er viktig tema, og jeg vet at du allerede har revurdert min evne til å skrive innlegg du gidder å lese. "Åh Nei..! Hun er en vanlig jente." Men i dag skal vi snakke om noe helt annet. Vi skal snakke om frasene "Jeg er glad i deg" og " Jeg elsker deg."
Når du tyr til en av de to valgte setningene er det for å fortelle en spesiell person hva den betyr for deg. Du vil si at du tenker på denne personen som en nær venn eller til og med "noe mer enn det." Det er sånn det er, er det ikke?
I dagens samfunn er tilgangen til kontakt med andre mennesker genuit lagt opp til at alle kan snakke med alle. Det jeg vil ta utgangspunkt i i dag er msn. Når du begynner å snakke med en ny person, (og ikke spør meg hvor du fikk han fra) vil samtalen ofte ende med de ordene vi er blitt så glade i "Jeg er glad i deg" eller kanskje kortformen "gid". Tenker vi i det hele tatt hva vi mener med disse ordene lenger..? Det tror jeg neppe. Jeg vet at jeg er en av disse som missbruker setningene. Jeg missbruker "jeg elsker deg" også, men det blir mest når jeg gjør ting feil. Sånn som når jeg sier "elsker deg" til venninnene mine, også skal jeg si hadet til en gutt rett etterpå, sniker det seg fort inn en "Jeg elsker deg, Pus" og det aller værste er at det ikke skaper uante konsekvenser, som at verden detter sammen, eller at personen spør hva jeg mener med det, eller om jeg bare tuller.
De svarer bare blidt tilbake, "å jeg elsker deg åsså:)" Jadda dette er sundt for alle. Da blir det så mye igjen for de som syns at "jeg elsker deg" betyr noe spesielt. Hva skal de si da? "elsker deg megamye assa Puselusen min"?? Trokke det nei.
Når jeg finner en eller annen idiot jeg har lyst til å tilbringe resten av livet mitt med, eller en jeg bare har innmari sterke følelser for, jo da vil jeg ikke at denne personen skal stille meg på lik linje med alle venninnene hans som sier at de elsker han også, første gang jeg sier det. Og det er jo sånn det kommer til å bli.
Jeg syns rett og slett vi er blitt for glade i hverandre. Så slutt med det. Spørsmålet er ikke lenger "Where is the Love" for den er vel der den nye gutten du snakka med på msn i ti minutter sa at han var glad i deg. Det aktuelle vi må spørre oss selv om er "When's the love gonna stop?" Ja, bare "Stop right know" thank you very much, I need somebody with a human touch.
Tuesday, December 26, 2006
Monday, December 18, 2006
Loveable, Honest or just plain Bitchy?
Når du møter nye mennesker, hvordan skal du egentlig forholde deg til dem? Jeg vet standardsvaret, du trenger ikke fortelle meg at du vil at jeg skal være "meg selv."
"Meg selv" eksisterer ikke. "Meg selv" er bare ord Dr. Phil bruker litt for mange ganger i løpet av en time. "Meg selv" er en falsk illusjon om at en person oppfører seg likt uavhengig av hvem han eller hun er i selskap med. Og ikke kom her å prøv å si at du oppfører deg likt ovenfor besteforeldrene dine, bestevennen og kjæresten din. For det tror jeg ikke noe på. Så når du begynner med helt nye mennesker. En helt ny sirkel av underlige skapninger. Hva gjør du da?
Jeg har akkurat begynt på videregående. Eller akkurat og akkurat. Er vel snart et halvt år inn i helvete. Lambertseter videregående skole. Her skal jeg tilbringe 30 timer i uka, i tre år. Klassen min er supertøff den. Vi bråker aldri. Vi elsker idrettselevene. Vi gjør alltid det vi skal i timene. Vi er alle rolige oppegående mennesker som kommer overens med hverandre. Kanskje?
Men okei. Det var jo sånn at jeg skulle holde meg til temaet i dag. Tror jeg? Ja! Sånn var det. I klassen min er vi 32 stykker. 32 individer. Uten meg er vi 31. 31 ukjente individer for mitt vedkommende. Kjente vel to eller tre fra før. Men ikke godt nok. Det har uansett ikke noe med dette å gjøre. I klasserommet er alle forskjellige. Du har de kule, de snille, de pene, de smarte, de som vil være smarte og de som ikke vil være smarte, de søte og sist men ikke minst de som bare er ukule. Syns du jeg var teit nå. Jeg ga inntrykk av at alle bare har et adjektiv som beskriver dem, som helhet, som person, som individ. Og det er jo ikke lov. Fordi alle er jo bare seg selv. De er spesielle alle som en, og det er ingen i hele klassen som gjør noe for å virke på en spesiell måte.
Tulla! Døøh lixm. Det hadde du ikke skjønt. Saken er nemlig sånn at når du kommer inn i klasserommet, eller du møter en klassevenn eller venninne på t-banen, så drar du rask en sekk over hodet. En ny sekk. Ikke den sekken du hadde over hodet når du sa hadet til pappa, og tok matpakka di fra moren din, og fikk et kyss på kinnet. En splitter ny sekk. Men hvilken er det lurest å velge? Den rosa, den gule eller den som er prikkete grønn og lilla? La oss ta en nærmere titt. Og bare så dere vet det så har det seg sånn at jeg tror at det bare finnes tre måter å oppføre seg på. Så trenger dere ikke stille dumme spørsmål.
Den Rosa:
La oss si at du velger den rosa sekken. Den virker alltid lurest til å begynne med, og den ender alltid opp som den det er vanskeligst å ikke klippe i stykker. Den rosa. Rosa er vel kjærlighetens farge. Vel, kanskje det er rød, men det er ikke poenget. Ikke så veldig i hvert fall. Du velger å være den alle vil du skal være. Du velger å prøve å få alle til å like deg. Når guttene kommer bort til deg myker du ned hele deg, legger ann et flørtene smil, kaster på håret, og angrer på at det ikke er blondt. Du lurer på om de liker parfymen din, og om skjørtet ditt er kort nok. (jeg velger å se dette fra jentenes side, siden jeg da faktisk er ganske jentete) Når du sitter sammen med venninnene dine, slenger du mest mulig med leppa, prøver å huske alt sladderen du hørte i går, og hever deg selv høyest i klubben. Og når læreren er tilstedet, må du blande smart og skoleflink, med bråkete, småfrekk og revolusjonær, og håpe at du slipper unna nok en time i helvete.
Den Gule:
Kanskje du skal ta på deg den gule sekken. Da kommer jo alle til å godta deg. Den gule står nemlig for ærlighet, for å si det du mener, for å takle alt, og for å fortelle alt så du slipper misforståelser. Ja, hvem sier jo ikke at alt ligger i å være ærlig. Du forteller guttene i klassen at de er barnslige, og at du egentlig ikke har så mye til overs for dem med mindre de vokser opp. Nå må de jo like deg. Du kjenner bare all kjærligheten renne gjennom deg. Jentene forteller du alt. Og når jeg sier alt så mener jeg alt. Men det hadde du kanskje skjønt allerede. Du forteller dem hva dere sa når dere baksnakket dem forrige tirsdag. Du sier at du egentlig ikke liker dem heller, fordi de er ikke sånn som du trodde. Ja nå er du den mest populære i klassen. Gratulerer!
Den med grønne og lilla prikker:
Skjønner du hva jeg prøver å forklare nå eller? Ja hvis du i det hele tatt har lest overskriften så skjønner du kanskje at jeg er på den siste delen. Har du vært oppe å sjekka tittelen nå. Hah! Visste jeg det ikke. Joda, jeg snakker om plain bitchy. Eller da teit kjerring hvis vi skal oversette det til norsk. Det er den sekken du drar over hodet når du egentlig bare liker halvparten av klassen din, akter å la den andre halvparten vite det, og driter i ditt eget rykte. Det er da alle åpenlyst ikke liker deg det.
Sånn ja, føler du at alt er mye klarere nå? Kanskje du skjønner at å dra de ti sekkene som innebærer "deg selv" over hodet samtidig, ja at det er superlurt. Nei jeg tror at du plutselig skjønner at den rosa sekken er den beste. Den var jo den alle likte så godt. Eller den gule? Da var det jo alle elsket deg. Å velge er så lett atte! Det er bare å juge så det renner av deg det. . .
"Meg selv" eksisterer ikke. "Meg selv" er bare ord Dr. Phil bruker litt for mange ganger i løpet av en time. "Meg selv" er en falsk illusjon om at en person oppfører seg likt uavhengig av hvem han eller hun er i selskap med. Og ikke kom her å prøv å si at du oppfører deg likt ovenfor besteforeldrene dine, bestevennen og kjæresten din. For det tror jeg ikke noe på. Så når du begynner med helt nye mennesker. En helt ny sirkel av underlige skapninger. Hva gjør du da?
Jeg har akkurat begynt på videregående. Eller akkurat og akkurat. Er vel snart et halvt år inn i helvete. Lambertseter videregående skole. Her skal jeg tilbringe 30 timer i uka, i tre år. Klassen min er supertøff den. Vi bråker aldri. Vi elsker idrettselevene. Vi gjør alltid det vi skal i timene. Vi er alle rolige oppegående mennesker som kommer overens med hverandre. Kanskje?
Men okei. Det var jo sånn at jeg skulle holde meg til temaet i dag. Tror jeg? Ja! Sånn var det. I klassen min er vi 32 stykker. 32 individer. Uten meg er vi 31. 31 ukjente individer for mitt vedkommende. Kjente vel to eller tre fra før. Men ikke godt nok. Det har uansett ikke noe med dette å gjøre. I klasserommet er alle forskjellige. Du har de kule, de snille, de pene, de smarte, de som vil være smarte og de som ikke vil være smarte, de søte og sist men ikke minst de som bare er ukule. Syns du jeg var teit nå. Jeg ga inntrykk av at alle bare har et adjektiv som beskriver dem, som helhet, som person, som individ. Og det er jo ikke lov. Fordi alle er jo bare seg selv. De er spesielle alle som en, og det er ingen i hele klassen som gjør noe for å virke på en spesiell måte.
Tulla! Døøh lixm. Det hadde du ikke skjønt. Saken er nemlig sånn at når du kommer inn i klasserommet, eller du møter en klassevenn eller venninne på t-banen, så drar du rask en sekk over hodet. En ny sekk. Ikke den sekken du hadde over hodet når du sa hadet til pappa, og tok matpakka di fra moren din, og fikk et kyss på kinnet. En splitter ny sekk. Men hvilken er det lurest å velge? Den rosa, den gule eller den som er prikkete grønn og lilla? La oss ta en nærmere titt. Og bare så dere vet det så har det seg sånn at jeg tror at det bare finnes tre måter å oppføre seg på. Så trenger dere ikke stille dumme spørsmål.
Den Rosa:
La oss si at du velger den rosa sekken. Den virker alltid lurest til å begynne med, og den ender alltid opp som den det er vanskeligst å ikke klippe i stykker. Den rosa. Rosa er vel kjærlighetens farge. Vel, kanskje det er rød, men det er ikke poenget. Ikke så veldig i hvert fall. Du velger å være den alle vil du skal være. Du velger å prøve å få alle til å like deg. Når guttene kommer bort til deg myker du ned hele deg, legger ann et flørtene smil, kaster på håret, og angrer på at det ikke er blondt. Du lurer på om de liker parfymen din, og om skjørtet ditt er kort nok. (jeg velger å se dette fra jentenes side, siden jeg da faktisk er ganske jentete) Når du sitter sammen med venninnene dine, slenger du mest mulig med leppa, prøver å huske alt sladderen du hørte i går, og hever deg selv høyest i klubben. Og når læreren er tilstedet, må du blande smart og skoleflink, med bråkete, småfrekk og revolusjonær, og håpe at du slipper unna nok en time i helvete.
Den Gule:
Kanskje du skal ta på deg den gule sekken. Da kommer jo alle til å godta deg. Den gule står nemlig for ærlighet, for å si det du mener, for å takle alt, og for å fortelle alt så du slipper misforståelser. Ja, hvem sier jo ikke at alt ligger i å være ærlig. Du forteller guttene i klassen at de er barnslige, og at du egentlig ikke har så mye til overs for dem med mindre de vokser opp. Nå må de jo like deg. Du kjenner bare all kjærligheten renne gjennom deg. Jentene forteller du alt. Og når jeg sier alt så mener jeg alt. Men det hadde du kanskje skjønt allerede. Du forteller dem hva dere sa når dere baksnakket dem forrige tirsdag. Du sier at du egentlig ikke liker dem heller, fordi de er ikke sånn som du trodde. Ja nå er du den mest populære i klassen. Gratulerer!
Den med grønne og lilla prikker:
Skjønner du hva jeg prøver å forklare nå eller? Ja hvis du i det hele tatt har lest overskriften så skjønner du kanskje at jeg er på den siste delen. Har du vært oppe å sjekka tittelen nå. Hah! Visste jeg det ikke. Joda, jeg snakker om plain bitchy. Eller da teit kjerring hvis vi skal oversette det til norsk. Det er den sekken du drar over hodet når du egentlig bare liker halvparten av klassen din, akter å la den andre halvparten vite det, og driter i ditt eget rykte. Det er da alle åpenlyst ikke liker deg det.
Sånn ja, føler du at alt er mye klarere nå? Kanskje du skjønner at å dra de ti sekkene som innebærer "deg selv" over hodet samtidig, ja at det er superlurt. Nei jeg tror at du plutselig skjønner at den rosa sekken er den beste. Den var jo den alle likte så godt. Eller den gule? Da var det jo alle elsket deg. Å velge er så lett atte! Det er bare å juge så det renner av deg det. . .
Tuesday, December 12, 2006
Jumping up and down, because you want me to?
Hvorfor har det seg sånn at alle gutter regner med at når de sier hopp, så hopper vi?
Gutter er rare. Det er et verdig fakta jeg ikke har problemer med å forsvare. Det jeg setter i tvil er hvorfor de sjefer sånn, og hvorfor i granskauen de tror vi skal gjøre som de sier.Ta for eksempel et vanlig nett-tilfelle.
Samtale mellom gutt og jente:
Gutt: Hey Søta;)
Jente: Hej på dej:)
Gutt: Har du msn?
Jente: Jaa?
Gutt: Få!
Hva faen er det for noe? Som om vi er noen jævla bikkjer som har kjempelyst til å snakke med all verdens usexy-heter, som har lyst til at vi skal kle av oss på cam? Det er ikke det at de spør pent, og du føler deg litt spesiell og at denne gutten kan være koselig å snakke med. Det er det at de forventer at vi har lyst til å bruke tid på dem. De aller fleste er kanskje ikke den blankeste kniven i skuffen, og langt fra den skarpeste, og likevel syns de at vi skal høre på det de har å si, og gjøre som de vil vi skal gjøre? Hva faen er det for noe?Jeg blir så forbanna dritt lei. Den dagen guttene hopper når jeg sier hopp, skal jeg skrike HOPP ut over hele Oslo. Så skal vi se hvor lenge jævlene klarer å hoppe!
Gutter er rare. Det er et verdig fakta jeg ikke har problemer med å forsvare. Det jeg setter i tvil er hvorfor de sjefer sånn, og hvorfor i granskauen de tror vi skal gjøre som de sier.Ta for eksempel et vanlig nett-tilfelle.
Samtale mellom gutt og jente:
Gutt: Hey Søta;)
Jente: Hej på dej:)
Gutt: Har du msn?
Jente: Jaa?
Gutt: Få!
Hva faen er det for noe? Som om vi er noen jævla bikkjer som har kjempelyst til å snakke med all verdens usexy-heter, som har lyst til at vi skal kle av oss på cam? Det er ikke det at de spør pent, og du føler deg litt spesiell og at denne gutten kan være koselig å snakke med. Det er det at de forventer at vi har lyst til å bruke tid på dem. De aller fleste er kanskje ikke den blankeste kniven i skuffen, og langt fra den skarpeste, og likevel syns de at vi skal høre på det de har å si, og gjøre som de vil vi skal gjøre? Hva faen er det for noe?Jeg blir så forbanna dritt lei. Den dagen guttene hopper når jeg sier hopp, skal jeg skrike HOPP ut over hele Oslo. Så skal vi se hvor lenge jævlene klarer å hoppe!
Subscribe to:
Comments (Atom)
